Det virker ikke som det er noen grense for hvor lykkelig og flinke brukere av sosiale medier. Merkevarer og bedrifter er så unike og verdensmestre på sitt område. Mantraet er at alle er så ærlige og ekte i sosiale medier. Alle aktiviteter skal visst være autentiske.
Ærlig og autentisk? For meg er det noe som skurrer! Er brukere, merkevarer eller bedrifter slik som de virkelig er eller hvordan de virkelig ønsker at andre skal oppfatte seg? Men etter å ha deltatt i sosiale medier i flere år, så er det nok det siste. Ingen mennesker er lykkelige og glade hele tiden. Ingen merkevarer eller bedrifter er helt perfekte eller ikke har noen feil.
Når man er mest opptatt av hvordan andre skal oppfatte deg eller hva andre skal tenke om deg, da er man vel egentlig ikke ekte og autentisk…….
I sosiale medier er det vanskelig å gjøre alle fornøyd, det vil heller ikke være slik at alle vil like alt man foretar seg i sosiale medier. Så det at man er ærlig, ekte og autentisk har blitt klisjer.
At man er autentisk er verdien av å vise et øyeblikksbilde, da både på godt og vondt. Ikke vise hele tiden de aller beste sidene og kanskje også påtatte sider av seg selv. Skal man være ekte og autentisk må man også innrømme svakheter og innrømme hvilke sider man kan bli bedre på. Vise både motgang og medgang.
For når jeg reflekterer over det, så skal det ikke være nødvendig å annonsere at man er ekte og ærlig i sosiale medier hvis man er det. De som sier at de er ekte og ærlig er som regel ikke det. Å annonserer at man er noe vil ikke automatisk si at man er det. Å være ekte, ærlig og autentisk er noe man viser - ikke noe man sier at man er.
Begrepene har blitt en klisje, og misbruk av disse har gjort manges digitale versjon av seg selv, både brukere og merkevarer, veldig lite troverdig. Det er en kunstig og tilgjort profil av seg selv man viser i sosiale medier. Mange går rundt med en digital versjon og en virkelig versjon, og det kan være vanskelig å si hvor grensen går. Livet på internett er i manges tilfeller veldig forskjellig fra virkeligheten, den viser livet fra vår aller beste side.
Alle brukere av sosiale medier bygger sin personlige merkevare på nettet. De aller fleste velger å spille en rolle på nettet som kanskje er mer akseptabel, «likanes» og påpyntet enn vårt ekte liv. Vi er redd for at ingen vil like oss og at ingen vil «leke» eller bli venner med oss. Hvem er det egentlig vi prøver å imponere? Jeg vet som alle andre, at livet er ikke så lykkelig og enkelt som vi fremstiller det i sosiale medier. Det er ikke grenser for hvor lykkelig og vellykket alle er. Noen dager så virker det som alle går på lykkepillen.
Men jeg mener vi mister noe på veien, og begrepet ekte, ærlig og autentisk blir veldig utvannet og har liten betydning i sosiale medier. At merkevarer benytter seg av disse begrepene så ofte gjør at de mister sin betydning. Vi spiller alle roller i sosiale meder, noen får sågar betalt for det, og det er vanskelig å se forskjellen.
Er vi pålagt å vise den vakre og lykkelig siden eller representerer sosiale medier en flukt fra hverdagen – der det ikke er rom for noe av negativ eller ubehagelig karakter?
